Gjennom 33 år var han , med en liten pause som «vanlig lærer», leirskolelærer på Brennabu.
Gjennom mange måneder hadde han kjempet mot sykdommen. Selv hans sterke vilje til å leve, hans seighet og gode fysikk måtte til slutt gi tapt.
Han ble en del av vår identitet og kontinuitet. En kollega sa; «Gjermund var en leirskolelærer akkurat slik en leirskolelærer skal være».
Han var rolig om det stormet rundt ham og han var tålmodig lyttende til alle 12-åringers historier. Han var leken og lett og kunne overraske og utfordre elevene på turen med plutselig å gripe tak i høye greiner fra et tre og klatre videre bortover . Snart var det elever i alle trær. Han var den smidigste og seigeste i «agalause godkarstykkjo» og kunne «tre nåla» som ingen andre. Om vinteren var han suveren på ski, men også på snowboard ble han en god instruktør. Han var dessuten den leirskolelæreren som lettest underviste på engelsk når det var behov for det.
Han ble en del av vår identitet og kontinuitet. En kollega sa; «Gjermund var en leirskolelærer akkurat slik en leirskolelærer skal være».
Han var rolig om det stormet rundt ham og han var tålmodig lyttende til alle 12-åringers historier. Han var leken og lett og kunne overraske og utfordre elevene på turen med plutselig å gripe tak i høye greiner fra et tre og klatre videre bortover . Snart var det elever i alle trær. Han var den smidigste og seigeste i «agalause godkarstykkjo» og kunne «tre nåla» som ingen andre. Om vinteren var han suveren på ski, men også på snowboard ble han en god instruktør. Han var dessuten den leirskolelæreren som lettest underviste på engelsk når det var behov for det.
Gjermunds spenstige og lette kropp gjorde ham ikke bare til en god langrennsløper, men en rask løper. En oppkjøring til et Birkebeiner-renn krever litt mere enn rusleturer på ski med nybegynnere, så ofte benyttet Gjermund lunsjpauser til egne treningsturer. Han imponerte oss da med både å rekke 10-km-eren og matpakka på 1 time,- uten å virke spesielt sliten eller stresset.
Hans gode dialektbruk var en fryd å høre og en fantastisk kulturell skatt å kunne presentere overfor by-barn. Når Gjermund tok på seg «fereklede» under jule-leirskole-programmet og fortalte elevene at «..no ska mø baka eplekako på takke», ble det alltid en morsom undring over at det kunne bety lompebakst.
Valdreskulturen bar han i seg og med seg som ekta vare i alle sammenheng og han behersket både dansen og toraderen på godt valdresvis. Musikken betydde i det hele tatt mye for ham og i de siste årene var han en stødig og ivrig tenor i Vestre Slidre Sangkor.
Norsk leirskoleforening danner et pedagogisk forum for alle som jobber med og for leirskole, og arrangerer årlige høstkurs på leirskoler rundt om i landet. Hver gang Gjermund fikk anledning til å reise på disse kursene ble det gode gjensyn med kollegaer og fast innslag var da rakfisk fra Valdres som Gjermund spanderte.
Meldinger fra leirskole-Norge etter at det ble kjent at levende , sterke Gjermund var død midt i sitt arbeidsaktive liv lyder bl a.;
«En hedersmann blant leirskolepedagogene er borte. Gjermund har betydd mye for mange.»
«En forbilledlig representant for det vi tror på, og arbeider for, har gått bort altfor tidlig»
«Mange i leirskolemiljøet har blitt tatt særlig godt imot av Gjermund. En ekte leirskole-entusiast som vil bli savnet»
«En fin og helstøpt mann.»
På Brennabu hender det at vi har studenter fra lærerhøyskoler i praksis noen uker av gangen. En vinter for mange år siden var en det en nydelig student fra Torpa som spesielt vakte Gjermunds oppmerksomhet. Det var Sissel. Og så ble det de to som fikk dele 29 år sammen og fikk Anders og Kristine. Vi vet at Sissel og barna har mistet et holdepunkt og anker i livet og at det kan se umulig ut å gå videre uten far og ektemann. Vi håper det kan være en støtte å vite at Gjermund var så stor og viktig og umistelig for mange og at vi deler savnet med dere.
Gjermund satte standard og la løypa. Vi vil være med å tråkke slike spor videre og hilse fra ham når vi går 10-km-eren i vintre videre.
Fra alle på Brennabu