LK20 – opplæringens verdigrunnlag

Generell del fra LK06 er nå erstattet med Overordnet del i LK20

 

UTGÅTT:
Leirskolens tilknytning til Kunnskapsløftet, fra nå av skrevet som LK06, kan en allerede se i de første linjene i innledningen (s. 2):

Målet for opplæringa er å ruste barn, unge og vaksne til å møte livsens oppgåver og meistre utfordringar saman med andre. Ho skal gi kvar elev kompetanse til å ta hand om seg sjølv og sitt liv, og samtidig overskott og vilje til å vere andre til hjelp”.

Det å være på leirskole er å mestre utfordringer sammen med andre og det gir kompetanse til å ta vare på og ansvar for seg selv, samtidig som man må ta vare på hverandre. Er man på tur i grupper, er som kjent ikke gruppen sterkere enn den svakeste i gruppen. Man må derfor lære seg å ta vare på hverandre ved å motivere og oppmuntre. Samtidig må hver elev sørge for at man selv skal få et så bra leirskoleopphold som mulig.

På leirskolen har ikke eleven noen andre som smører matpakka, eller sørger for tørre klær til neste dag. Det er ingen andre enn eleven selv og medelevene som kan holde orden på rommet, klær og utstyr.

Videre skal opplæringen tilpasses hver enkelt elev, dens ulike personlige forutsetninger, sosiale bakgrunn og lokal tilhørighet. Samfunnet blir rikere dess flere som har evne til å bidra med ulike ferdigheter. Det er derfor viktig å skape bredde ved å stimulere ulike interesser og evner.

Kort sagt, målet for opplæringa er å utvide evnene hos barn, unge og vaksne til erkjenning og oppleving, til innleving, utfalding og deltaking.”

Etter Opplæringslova § 2 – 3 første ledd kan en del av undervisningstida brukes til leirskoleopplæring. Det å bruke en del av undervisningstida på leirskole fremmer klart og tydelig at opplæringen kan tilpasses hver enkelt elev, dens ulike personlige forutsetninger, sosiale bakgrunn og lokale tilhørighet.
De elevene som sliter med de teoretiske fagene, vil oppleve leirskolen som en læringsarena der de får stimulert sine interesser og evner. De vil erkjenne og oppleve at de mestrer noe, de vil utfolde seg og dermed delta mer og styrke fellesskapet. Det vil skape den bredden som gjør samfunnet rikt.

 

Det meningssøkende mennesket

Undervisningsdelen i et leirskoleopphold foregår først og fremst i naturen. Natur og friluftsliv er viktig for det meningssøkende mennesket. Naturen tar imot alle, og forskjellene blir mindre, uavhengig av rase, kjønn, funksjonsevne, religion, nasjonalitet eller sosial posisjon.

Naturen lærer oss at vi alle er en del av den samme naturen, ved kropp, behov og sanser. Vi vil alle oppleve fellesskap ved å samles i en fiskebåt eller rundt et bål. Enkle behov som å bli mett, varm og tørr oppleves sterkere på leirskole, da man også opplever kontrastene bedre.

Mennesker er likeverdige og alle er unike. Hver og en kan komme seg videre, og et samfunn blir rikere og mer mangfoldig når mennesker kan beholde sin individuelle egenart (s. 4):

Møtet mellom ulike kulturar og tradisjonar gir både nye impulsar og grunnlag for kritisk refleksjon”.

Oppfostringa skal motverke fordommar og diskriminering, og fremje gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulike levevis”.

Når elevene kommer på leirskole, kommer de til et ukjent landskap. Visjonen til leirskolesystemet er at de som bor ved kysten kommer til fjellet, og de som bor ved fjellet kommer til kysten. I tillegg vil elevene fra byer møte landsbygd og  møte elever fra andre steder i landet.

På leirskolen får elevene oppleve tradisjonen og kulturen som er i området der leirskolen ligger. De får lære om kystkultur eller kultur knyttet til fjell og skog, hvordan folk levde på de ulike stedene, og hvordan kultur og folk kan ha utviklet seg opp igjennom tidene.

Elevene vil også møte elever fra andre skoler og områder i landet. Noen skoler har et stort antall elever med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Opplevelsen og fellesskapet man får ved å være sammen på leirskole, er stort. Man blir kjent med andre gjennom aktivitetene i naturen, måltidene i matsalen og samlinger i fellesrom og overnatting sammen på et fremmed sted. Man får nye venner. Dette vil i de fleste tilfellene motvirke fordommer og diskriminering, og skape gjensidig respekt og toleranse.

 

Det skapende mennesket

«Oppfostringa skal gi elevane lyst på livet, mot til å gå laus på det og ønske om å bruke og utvikle vidare det dei lærer. Barn startar på eit stort eventyr som med hell og omsorg kan vare eit livsløp. Skolen må lære dei ikkje å vere redde, men å møte det nye med forventning og verkelyst. Han må skape trong til å ta fatt og halde fram. Han må opparbeide vilje til å komme vidare, og utvikle energi til å motstå eiga vegring og overvinne eigen motstand.»

Leirskolen gir elevene lyst på livet og mot til å gå løs på det. Elevene kommer til et nytt miljø idet de kommer til leirskolen. De er fulle av forventninger, nysgjerrighet og spenning for hva som skal skje den kommende uken. De fleste elever vil komme til leirskolen med lite eller ingen erfaring fra de aktivitetene leirskolen tilbyr, få er vant til å dele rom med medelever eller sove borte fra hjemmet og foreldrene. På leirskole vil dermed elevene bli utfordret (og styrket) fra første stund.

”Det fremste mål for utdanning er utvikling. Opplæringa skal møte barn, unge og vaksne på deira eigne vilkår og samtidig føre dei inn i grenseland der dei kan lære nytt ved å opne sinn og prøve evner”.

”Nyfikna åt barn er eit førebilete for alle som skal utvikle seg og lære, og ein del av den barnekulturen som har ein eigenverdi skolen må verne om og gjere bruk av i opplæringa – fordi barn også i stort monn lærer av kvarandre.”

Leirskolen har ansatte pedagoger som er profesjonelle innenfor opplæring i naturen, enten det er til fjells, i skogen eller ved kysten og i båt. Sikkerhet er i førersetet på alle leirskolenes aktiviteter. Leirskolen har av den grunn en unik mulighet til å utfordre elevene til ikke å være redde, men heller overvinne sin egen motstand og utrygghet innenfor trygge rammer.

Naturen gir et stort rom for undring og nysgjerrighet, og leirskolen benytter seg av dette ved å gi elevene tid og mulighet, om det er å se på innholdet inni en fisk eller å undersøke dyrespor.

Det skapende mennesket innehar tre store tradisjoner for skapende arbeid, søking og opplevelse. Det er viktig å kjenne til disse tradisjonene slik at man kan føye til nye idèer og nytenkning som kan føres sammen med tidligere erfaringer og kunnskap.

Den første tradisjonen er knyttet til det praktiske og læring gjennom erfaring.

Den andre tradisjonen ser man i skolen gjennom skolefag. Fakta og forskning er prøvd ved logikk og erfaring, og har fått en teoretisk utvikling.

Opplæringa må formidle korleis levekåra stadig førde framover gjennom generasjonar med prøving og feiling, ved famling og forsøk i det praktiske liv.”

Når elevene er på leirskole får de også sett med egne øyne den utviklingen som har vært gjennom tidene. Alle leirskoler eller områder rundt leirskolen har en historie å formidle. Det kan være gamle gruvesamfunn med spesielle mineraler eller skifer, kleberstein eller jern. Områder kan ha hatt seterdrift tidligere, eller en kan se på gamle bruksgjenstander fra gårdsdrift og lære om utviklingen av disse. Dette vil i mye større grad kunne forstås av elevene, da de kan erfare ved å gå oppå, kjenne på og på nært hold se spor fra tidligere tider.

Den tredje tradisjonen er kulturell og knyttet til menneskelig formidling innenfor idrett, kunst og håndverk, teater, sang, musikk og dans. Å kunne erfare at strev og slit kan gi stor glede ved å oppleve mestring, er noe alle bør få sjansen til. Dette kan oppnås i lek og arbeid, i glede og alvor. Leirskole er en god arena.

”Det gir også teft for eige talent, der alle kan finne noko dei kan meistre og overraske seg sjølve med.”

Hver dag på leirskolen opplever vi mestring. Elevene får tydelige svar med en gang på at de får det til. Det kan være applausen fra medelever og lærere, eller følelsen en får ved for første gang å kjøre ned en bakke på ski uten å falle, å ro rett fram på vannet eller padle kano- og kajakk. Eller nå opp til toppen av klatreveggen – eller ned igjen og overvinne seg selv på en rappell. Eller øke fellesskapskompetansen ved å representere seg selv og hjemkommunen overfor en stor flokk fremmede.

I disse eller lignende tilfeller, opplever elevene mestring samtidig som man vet at det ligger både arbeid og strev bakom. Slit og strev, mye øving og å våge å prøve, fører til mestring. Det er noe av det viktigste elevene tar med seg hjem etter leirskolen og videre i livet.

 

Det arbeidende mennesket

”Opplæringa skal gi elevar og lærlingar innsyn i variasjonen og breidda i arbeidslivet, og formidle kunnskapar og dugleik så dei kan ta aktivt del i det.”

Sammenlignet med et leirskoleopphold, der hovedvekten ligger i praktiske aktiviteter, blir det mye teori i den vanlige skolehverdagen. I løpet av en uke på leirskole hører vi ofte at medfølgende lærere ser hvor viktig det er for elevene å ha praktiske øvelser og aktiviteter. Alle har godt av denne variasjonen, og spesielt de elevene som sliter i vanlig klasseromsundervisning. Leirskole støtter all annen læring.

”God undervisning set læring i gang – men læringa blir fullbyrda ved eigeninnsats frå eleven. Den gode læraren stimulerer denne prosessen.”

På leirskole får ofte læreren se en ny side av eleven. Lærer og elev blir bedre kjent og kan hende eleven blir mer trygg på læreren. Dette vil vi påstå er en stor fordel for at læreren best skal kunne stimulere eleven til egeninnsats for læring.

I Kunnskapsløftet står det at elevene skal få erfaring med å lykkes i sitt arbeid, de skal lære seg tro på sine egne evner og utvikle ansvar for sin egen læring og dermed  sitt eget liv.

”Opplæringa må nøre uthaldet ved å la dei unge oppleve at røynsler, kunnskapar og anlegg gir betre meistring og blir verdsette.”

På leirskolen knytter vi undervisningen og teoritimene opp til aktiviteter ute, eller vi har teorien ute. Vi tror mange elever ser nytten av å gå gjennom det de skal erfare, før de selv skal ut og gjennomføre den praktiske øvelsen. De vil oppleve mer mestring og erfaring, når de har lært på forhånd hvordan vinden skal blåse i seilet for å flytte båten framover.

”Skolen skal ha rom for alle, og lærarane må derfor ha blikk for den einskilde. …Læraren må bruke både mangfaldet i elevgivnadene, variasjonen i klassen og breidda i skolen som ressurs for alle si utvikling og allsidig utvikling. …Opplæringa må tilpassast slik at barn og unge får smaken på den oppdagargleda som kan finnast i ny tame (– i freistande ferdigheitar). Læring og oppleving må sveisast saman. …Lærarene må vere så nære som personar at barn og unge kan lite på dei og snakke ope med dei.”

Læreren ser eleven i en annen sammenheng på leirskole. Lærer og elev ser hverandre både i undervisning/ aktivitet og på fritida, fra morgen til kveld. Læreren har ikke ansvar for undervisningen og aktiviteten, og kan dermed tilnærme seg eleven på en helt annen måte. Dette er viktig i mange sammenhenger, og det blir nevnt flere steder i læreplanen. Også på side 12 i den generelle delen av læreplanen står det;

”Ein lærar skal kjenne både dei generelle og dei spesielle vanskar elevar kan ha, ikkje berre med læring, men også sosialt og emosjonelt – når elevar ikkje vil eller foreldre ikkje strekk til. Alle har sitt eigenverd også når dei ikkje er vellykka i opplæringa.”(s. 12)

Under overskriften ”Allsidig utvikling av alle” (s. 10 og 11) står det at det i opplæringen både må vektes og være integrert praktisk arbeid og øvelse. Ansvaret de unge har for opplæring og gjennomføring av egen læring, skal økes gradvis samtidig som de må ta ansvar for egen adferd og væremåte.
Når eleven kommer på leirskole, er det ofte første gang vekke fra foreldre/ foresatte, og de blir nødt til å ta mer ansvar for seg selv. Eksempel på dette er blant annet å finne fram klær etter vær og forhold, holde orden og oversikt i egne saker, smøre sin egen matpakke, møte opp til rett tid på rett sted, løse praktiske oppgaver og eventuelt søke råd og hjelp hos medelever og andre voksne.

Videre står det at systematisk skolering de siste mannsaldrene, i økende grad har blitt et større innslag i tilværelsen for barn og unge. Det er slutt på at skolen bare er en mellomstasjon i livet. Desto viktigere bør det være å beholde ulike varianter i undervisningssammenheng. Et opphold på leirskole er med å øke denne variasjonen.

”Å forklare noko nytt inneber å forankre det til noko kjent.”

Den beste måten å forklare miljø, natur, biologi, vær og lignende, er å ta elevene med ut i naturen, for å gi de noe mer konkret, som gjør det lettere å feste mer kunnskap til de knaggene de allerede har.

”Ein god lærar kan inspirere med oppmuntring, ved å gi elevane opplevingar av eiga meistring og ved å gi stadfestande tilbakemeldingar om vokster. Tryggleik er ein vesentleg føresetnad for læring.”

Som vi tidligere har vært inne på, kommer lærer og elev nærmere inn på hverandre ved at samværet øker på leirskolen. Ikke bare vil relasjonen mellom lærer og elev bli sterkere, men like mye, kanskje mer, vil relasjonen mellom elevene bli sterkere. Som lærerne, ser også elevene nye sider ved både seg selv og medelever. På leirskole lærer eleven at samarbeid og hensynet til gruppa er viktig og ofte avgjørende, for at alle skal få en så bra dag som mulig. Dette står også klart og tydelig på side 13 i Kunnskapsløftets generelle del;

” Eit arbeidsmiljø verkar godt når alle tek inn over seg at dei formar vilkåra for kvarandre, og at dei derfor må ta omsyn til andre. Framgang avheng derfor ikkje berre av korleis lærarane fungerer i høve til kvar av elevane, men også av korleis dei får elevane til å fungere i høve til kvarandre. I eit godt arbeidslag hevar deltakarane kvaliteten på arbeidet til kvarandre.”

 

Det allmenndannede mennesket

”Opplæringa skal gi god allmenndanning. Det er ein føresetnad for heilskapleg personleg utvikling og mangfaldige medmenneskelege band. Og det er ein føresetnad for å kunne velje utdanning og seinare skjøtte arbeid med kompetanse, ansvar og omhug.”

På leirskole møter man elever fra andre skoler og andre deler av landet. De møter også andre lærere og må forholde seg til disse. Eleven kan utvikle seg mye på et leirskoleopphold, og spesielt sosialt og personlig.
I tillegg er dette også en aldersgruppe, der det kan være svært viktig å finne mer ut om hvem man er. Elever uttaler etter en uke på leirskole at: «Jeg har blitt bedre kjent med meg selv».
Fra medfølgende lærere får man ofte høre at elever som faller litt utenfor på skolen, finner «likesinnede» på leirskole. Det kan ha mye å si for selvfølelsen, da man blir mer trygg seg selv, og man kjenner seg mer akseptert. Elevene får mange praktiske oppgaver og utfordringer på leirskole, og mange vil oppleve at det fins et større mangfold i skolen enn de kanskje har sett tidligere.

            ”Det er heilskaplege rammer som gir mønster for nye bitar som skal føyast til mosaikken. For å få overblikk og samanheng er det derfor også viktig å planleggje og samarbeide om undervisninga på tvers av fag, slik at den gjensidige faglege relevansen trer fram og det utviklar seg ei meir heilskapleg forståing.”

Leirskolen dekker mange av kompetansemålene innenfor flere fag, og med planlegging og samarbeid, kan mye av det som gjøres på leirskolen brukes både til for – og etterarbeid.
(Viser til eget dokument som viser forankringer til fagplanene i LK06)

”God allmenndanning skal medverke til nasjonal identitet og solidaritet, ved å gi eit felles preg forankra i språk, tradisjon og lærdom på tvers av lokalsamfunn. Da blir det også lettare for elevar som flytter å finne feste på nytt, sidan flytting blir eit skifte innanfor eit kjent fellesskap. Banda mellom generasjonane blir sterkare når dei deler erfaringar og innsikt – eller opplevingar, songar og segner. Nykommarar blir lettare innlemma i vårt samfunn når vi gjer underforståtte trekk i vår kultur tydelege for dei.”

Vi har mange nye landsmenn i Norge, og for disse vil norske tradisjoner med å gå tur være ukjent. Friluftsliv er en sterk tradisjon i vårt land. For barn med foreldre fra andre land, vil ofte den eneste måten å bli kjent med norsk friluftsliv på, være et opphold på leirskole. Elevene blir kjent med det som for mange er nye begrep innenfor natur og friluftsliv. De vil også oppleve fortellertradisjonen, og her gjelder både sagn og historier fra fortiden.

Som man kan lese i Kunnskapsløftet, vil kjennskap til hendelser og ytringer i fortiden knytte mennesker sammen over tid. Historisk kunnskap vil utvide erfaringene og en vil utvide rommet for innsikt og handling, slik at en kan sette mål og velge middel i framtiden.

 

Det samarbeidende mennesket

For det samarbeidende mennesket er et opphold på leirskole i stor grad basert på at elever og lærere kan samarbeide og ta hensyn til hverandre.

”Personlege evner og identitet utviklar seg i samspelet med andre – mennesket blir forma av omgivnadene samtidig som det er med på å forme dei.”

For å løse felles oppgaver, tok barn og unge mer direkte del i den praktiske virksomheten, sammen med de voksne. Dette var en større del av oppfostringen av barn og unge i tidligere tider. Nå blir de satt i en passiv tilskuerrolle og utsatt for motstridende verdisyn, ved at de bruker massemedia mer enn før. Følgene er mindre kontakt med samfunnet utenfor skolen og mindre kontakt med voksne. Dette kan forsterke en innovervent og selvbeskuende ungdomskultur.

”Det er derfor vesentleg å utnytte skolen som arbeidsfellesskap med sikte på å lære elevane gode omgangsformer. Han må organiserast slik at det elevane gjer, får verknader for andre, og slik at dei kan lære av verknadene av eigne avgjerder.”

På leirskolen er hensynet til gruppa i fokus. Eleven blir oppfordret til å fokusere på andre enn seg selv, ikke – egoistisk oppførsel blir belønnet med ros og oppmerksomhet, og de opplever dermed gleden ved å bidra til godt samspill i gruppen. Som voksne skal vi være gode forbilder, og som leirskolelærere opplever vi at elevene ser på oss som nettopp det, da de hjelper, inspirerer og motiverer medelever.

I Kunnskapsløftet står det at elevene fra første dag på skolen, må få plikter og gis ansvar, og at dette skal øke med alderen. Eleven skal ikke bare ha ansvar for seg og sin egen framgang, men også for medelever og medlemmer i skolefellesskapet ellers. Oppgavene omfatter alt fra fadderordninger til ansvar for ordning og rydding og innsats ved klassetilstelninger og samlingsstunder med mer.

”Formålet med dette er å utvikle innlevingsevne og følsemd for andre, å gi praksis i å vurdere sosiale situasjonar og å fremje ansvar for andres tarv.”

”Å vere med å utvikle eit sosialt fellesskap medverkar til personleg vokster, særleg når det krev samarbeid mellom menneske på ulike trinn eller med ulike anlegg og ressursar.”

«Alle har eit felles ansvar for eit læringsmiljø med omtanke for andres behov og respekt for læring.»(side 17)

Som i Kunnskapsløftet, vil mye av livskunnskapen de unge får med seg i dag læres på skolen. Før tilegnet de seg dette gjennom plikter i storfamilie og ved å ta del i arbeidslivet. Det vil si at opplæringen i dag også må omfatte

”erfaring i å ta avgjerder med direkte og synberre konsekvensar for andre. Det inneber både trening i å lage og følgje reglar , i å ta avgjerder i flokete situasjonar og øving i å «handtere kriser» – evne til å handle i møte med uventa vanskar eller ukjende oppgåver. Samla sett er dette trening i sosialt samvær.”

Trening i sosialt samvær skjer hele tiden på leirskole. Elevene spiser sammen, og må derfor innrette seg etter både køsystem og tidspunkt for når de skal spise. Elevene deler også rom med en eller flere elever, og en av oppgavene de har, er å holde orden på rommet. Ut i fra dette blir det gitt lite eller ingen føringer for hvem som skal gjøre hva på rommet, annet enn at det er forventet at alle skal bidra. De har dermed selv ansvar for å fordele ansvar og oppgaver.

Ukjente oppgaver og flokete situasjoner opplever eleven også ute. Man får fort oppleve konsekvensen av og ikke ha hørt på anbefalinger før man gikk ut. Et eksempel er bekledning – hva man får anbefalt å ha på seg, og hva man får beskjed om skal være med i sekken. Noen elever vil oppleve god trening i å håndtere det som for de føles som kriser. Noen vil nok også oppleve at valg man har tatt, som å ikke ha med seg mat og drikke, vil kunne få konsekvenser for andre ved at man ikke greier å bidra med noe til fellesskapet. På leirskolen opplever man at de som best greier å ta vare på seg selv, også har mer overskudd til å ta bare på andre.

”I eit heile må opplæringa rettast også mot dei personlege eigenskapane ein ønskjer å utvikle, og ikkje berre mot faginnhald.”

”Forholdet mellom elevane – og verdisettet i elevkulturen – er ein vesentleg del av læringsmiljøet. Elevkulturen har klart styrande innverknad på kva skolen formår.”

Leirskolen er en god arena for å utvikle personlige egenskaper hos hver enkelt elev. Elever og lærere ser hverandre fra morgen til kveld – i flere dager! Ansvaret for en gruppe på tur/ aktivitet ligger i stor grad på leirskolelærer. Medfølgende lærer har dermed stor frihet til å kunne vie oppmerksomhet til hver enkelt elev, mest av alt på det personlige plan og i liten eller ingen grad på det faglige plan. I den vanlige skolehverdagen vil det ofte være motsatt.

 

Det miljøbevisste mennesket

            ”Opplæringa må følgjeleg gi brei kunnskap om samanhengane i naturen og om samspelet mellom menneske og natur. …Ho må eggje trongen hos dei unge til å forstå prosessane i naturen. Det krev ei fordjuping i naturfaga.”

Den beste måten å forstå samspillet mellom natur og menneske, er å oppleve det. Det bør være en selvfølge at leirskolen spiller en stor rolle i å formidle både samspillet mellom natur og menneske, og også forstå prosessene i naturen.

De to avsnittene under det siste punktet på det miljøbevisste mennesket, beskriver klart og tydelig hvorfor det er viktig at alle skal ha et opphold på leirskole;

”Samtidig må opplæringa fremje gleda over fysisk aktivitet og naturens stordom, over å leve i eit vakkert land, over linjer i landskap og veksling i årstider. Og ho bør gjere ein audmjuk andsynes det uforklarlege, glad over friluftsliv, nøre hugen til å ferdast utanfor oppstukne vegar, til å bruke kropp og sansar for å oppdage nye stader og til å utforske omverda.

Friluftsliv rører både kropp, sinn og tanke. Fostringa må leggje vekt på samanhengen mellom naturforståing og naturoppleving: kunnskapen om elementa og om samspelet i livsmiljøet må gå saman med erkjenninga av at vi er avhengige av andre arter, samkjensla med dei og gleda over naturliv.”

 

Det integrerte mennesket

I dette ligger mange motstridende formål. Man skal være med i fellesskapet, være rause og gi rom og lære seg å arbeide sammen, men samtidig kunne lære seg å stikke ut egen kurs og utvikle seg selvstendig uavhengig av personlighet. Man skal være åpen for nye kulturer og glede seg over mangfoldet det gir, men også kjenne og bevare nasjonal arv og lokale tradisjoner.

Særpreget hos hver enkelt skal fremelskes – forskjeller som gjør hvert individ til et fond for andre, samtidig som man øker til vekst i samfunnet ved å fungere lett sammen mad andre, og formidler felles kunnskap og ferdigheter. Opplæringen skal skape respekt og ydmykhet for andres innsats og bragder, og man skal ha tro nok på seg selv til å våge å mislykkes. Det er viktig å lære elevene å bruke naturen og naturkreftene for menneskelige formål, samtidig som man må lære de å ta vare på miljøet mot menneskelige overgrep.

«Opplæringa skal medverke til ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet.

            «Sluttmålet for opplæringa er å eggje den einskilde til å realisere seg sjølv på måtar som kjem fellesskapet til gode – å fostre til menneskelegdom for eit samfunn i utvikling.»
(s. 22)

Gjennom oppholdet og aktivitetene på leirskole oppdager mange elever nye sider ved seg selv. Gode mestringsopplevelser bygger selvbilde og selvtillit; – Jeg klarte det! Verdien av å «få vist seg fram» overfor lærere og medelever i en annen setting enn et klasserom skal ikke undervurderes.
Ikke alle barn er skoleflinke og ikke alle er teoretikere, men alle kan noe. For å få fram det, og for at barn skal få troen på seg selv, er det viktig at det blir lagt til rette for dette. Leirskole er en slik arena. Der blomstrer både de skoleflinke elevene, og ikke minst blomstrer elever som sliter med teorifagene på skolen. Leirskole gir mestring!